God natt da, pappa

Døra til rommet sto åpen. Han satt i en stol med ryggen til, ansiktet vendt mot vinduet. Jeg gikk bort til ham, la hånden på skulderen hans og sa:
- Hei, pappa!
Men blikket hans var så fjernt, han så meg ikke, hørte meg ikke, følte meg ikke. Først etter at jeg hadde snakket til ham flere ganger fikk øynene liv, og han oppdaget at jeg var der. Pusten gikk så tungt, ansiktet var dratt.
- Er du sliten, pappa? spurte jeg. Svaret, ledsaget av et lite nikk, var bare en hvisken:
- Ja.

Jeg ble ikke så lenge den kvelden. Han orket nesten ikke å snakke, blikket ble stadig fjernt og pusten gikk så tungt. Etter at pleierne hadde fått ham til sengs, satt jeg en stund ved senga hans, men han var så sliten, og øynene gled stadig igjen. Til slutt reiste jeg meg og la handa mi over hans.
- Hvil deg nå, pappa. Prøv å sove litt, så kommer jeg igjen i morgen.
Han nikket.
- Ja.
Han klemte handa mi svakt, jeg bøyde meg ned og fikk en god klem, og gjentok:
- Jeg kommer igjen i morgen. God natt da, pappa.
- God natt da, svarte han ...