The way you make me feel
Det er det det hele går ut på.
Godt nytt år.
postet av Kjerstin @ 02:28
1 kommentar(er)
I vannkanten
... ta en liten pause i vannkanten - et (sikkert) høyst fortjent friminutt fra hverdagens mas og kav.
søndag, januar 01, 2006
Godt nytt år.
Om meg
- Navn: Kjerstin
- Sted: Hønefoss, Norway
Kjekk, (ikke lenger så) ung dame deler sine unike tanker med omverdenen. Kan det bli bedre?
1 Comments:
"The way you make me feel. Det er det det hele går ut på."
Du er så poetisk - og praktisk, sikkert klok, kjære Kjerstin. For kanskje det er det som teller, dessverre: Hva vi blir gjort med. Ikke hva vi gjør.
Uansett: Jeg stoler ikke på Michael Jackson.
Du vet hvordan det noen kan være: Du søker en blomst, og finner en frukt. Du søker en kilde og finner et hav. Du søker en mann, og finner en sjel. Du blir skuffet.
That's life. Jeg stoler mer på Frank Sinatra.
Jeg spurte en gang en sebra: Er du sort med hvite striper, eller hvit med sorte striper? Og sebraen så på meg og sa: Er du sterk med svake sider, eller svak med sterke sider? Er du god med dumme innfall, eller dum med gode innfall? Er du glad med triste dager, eller trist med glade dager?
Så spør aldri, aldri en sebra om striper, kjære. Du blir forvirret.
"The way you make me feel. Det er det det hele går ut på."
Slik vil jeg huske deg: Sittende så stille ved bordet, med blikket helt uten pistol, i den hvite sommerkjolen med blondekant nederst, den med bittesmå perlemorsknapper helt ned til livet, vet du? Joda, jeg vil, pussig nok. En mellomblå sommerkveld, med latter i skumringsmørket, og håret ditt pikelig pjusket i nakken, krøllet rundt fingeren, som forgjeves søker en ensom antydning til krøll. Først slik. Og siden ... En hånd som sa at nå er det ålreit. Slik vil jeg huske deg. Og meg selv vil jeg huske, nær deg i den blide sommernatten, med tonen fra det tapte mandarinsted. Godt husker jeg også morgenene. Da var du halvt min drøm, halvt lyset som steg inn.
Så la oss telle til ti, og være tause, kjære. Denne stunden, la oss ikke snakke noe slags språk, la oss stoppe for et øyeblikk, og ikke forvente så mye, strebe etter så mye. Hvis vi ikke var så oppsatte på å presse så mye inn i våre liv, hvis vi kunne gjøre ingenting for en gangs skyld, kanskje en stor stillhet ville avbryte dette vemodet, dette å aldri forstå seg helt på seg selv.
Nå vil jeg telle til ti, og du sitter stille, og jeg vil gå.
*klem*
Erik
Legg inn en kommentar
<< Home