Ut i skogen - opp i trærne
I dag gikk jeg til skogs. Det var egentlig meningen å gå en kjapp tur ingensteder, men plutselig var det skog der. Det var jo for så vidt greit det - jeg har vært i skog før. Så jeg gikk og gikk, og plutselig gikk jeg en vei jeg ikke har gått før. Fra da av gikk jeg litt på måfå, kan man si.
Jeg trodde et par ganger at jeg visste hvor jeg var, men da jeg hadde gått litt til, viste det seg at jeg ikke var der likevel.
Så jeg gikk -
og gikk -
og gikk -
- og det begynte å bli mørkt. Og jeg ble svett og varm og begynte å lure på om det kanskje ikke var så lurt å gå slik og vase i ukjent terreng. Dette terrenget besto dessuten etter hvert av en stadig smalere sti som til alt overmål ble mer og mer gjørmete. Artig følelse, egentlig - sildringen av gjørmevann mellom tærne ...
Takk og pris at man tross alt har en viss retningssans. Gjørmestien førte meg til slutt til noe av det peneste jeg har sett i dag: Asfaltert vei! Sjelden har vel asfalt kjentes bedre under våte sko.
Min neste tur kommer til å gå i trygge gater, sånn er det med den saken.
postet av Kjerstin @ 23:17
5 kommentar(er)
5 Comments:
Lykkefølelsen over å se asfalt har jeg også følt. Riktignok etter en laaang motorsykkeltur på humpete, delvis utvasket grusvei som påførte gnag i baken, men aldri har lykken føltes som asfalt så sterkt som da!
Det er ikke noe moro å gå seg bort. På den andre siden fant du jo veien! Så da var du jo ikke borte likevel :-D Og er ikke skogen et nydelig sted? En dag skal jeg kanskje ta av meg høretelefonene når jeg går også, så jeg kan _høre_ den. Skogen.
Å nei, jeg gikk meg ikke bort. Jeg var bare litt på villstrå ei stund. :-)
Og det ble et poeng for meg å finne korteste vei hjem - hadde jo tenkt å bare ta en kjapp tur, som sagt - så jeg prøvde å gå strakeste veien (her kommer retningssansen inn) da jeg oppdaget at jeg var i ukjent terreng. Det var på den måten jeg fikk oppleve følelsen av gjørmevann mellom tærne.
Bruker aldri høretelefoner når jeg går tur. Tank om man ikke hører at det rasler i buskene ...
Men med høretelefoner er det så mye raskere å gå! Man holder takten og pusten går av seg selv. Ingen pesing. Dessuten blir jeg mørkredd av rasling!
Ok, det var _litt_ ubehagelig med den bilen som var så nær at jeg fikk kjenne lufttrykket dens. Jeg hørte den jo ikke, så jeg gikk nesten i knestående da den svosjet forbi. Det er derfor jeg liker skogen så godt. Ingen biler.
Har ikke du erfaring med sånne gåturer fra før, og vet hvor skumle de kan være når man ikke er _helt_ sikker på hvor man er? ;-)
Nå skjønner jeg jo at det er noe jeg bør skjønne, men jeg skjønner bare ikke helt hva ...
Jeg har visst glemt noe jeg burde huske? Hjelp?
Legg inn en kommentar
<< Home